Flashback til 1989. (In Norwegian)

Nå skrev jeg om på bloggen her om dagen, at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere på NHI, da bodde jeg to uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, før jeg flytta til en hybelleilighet på Abildsø, som jeg hadde avtalt å leie fra september.

Så skreiv jeg at det var en sur nabo, som ødela sikkerhetslåsen.

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/03/da-jeg-og-christell-og-pia-dro-inn-til.html

Og det var det, men han behøvde ikke å ta i så mye, for den var veldig skrøpelig den sikkerhetslåsen, så den må ha vært ‘Made in Hong Kong’, som man sa på 70-tallet.

Men men.

Mer da.

Jo, jeg hadde vel ikke gjort noe, som skulle fått han naboen så sur.

Kanskje han ikke likte at jeg hadde Cecilie Hyde fra Svelvik, (ei venninne av søstra mi), og Magne Winnem klassen på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret før, på besøk, en helg som vi gikk på byen osv.

Hva vet jeg.

Men jeg fikk aldri naboen på døra de ti åra jeg bodde på Bergeråsen.

Det nærmeste var at de banka i veggen.

Så det her syntes jeg var litt rart.

Så sånn var det.

Seinere en gang, på 90-tallet, da jeg bodde i Waldemar Thranes gate, som ikke er så langt unna Uelands gate.

Det var da jeg hadde en Toyota HiAce, som jeg kjøpte av Øystein og Glenn, to kamerater som drev spilleautomatfirma, Øystein (Andersen) var tremenningen min, derfor kjente jeg de, for Øystein og dem hadde et hus dem hadde arva på Sand, etter foreldra til kusina til faren min vel, hvor dem pleide å dra til i helgene.

Så kjente Øystein en kamerat av meg, som het Kjetil Holshagen.

Så jeg ble kjent med han Øystein-karen, som var tremenningen min, gjennom Kjetil Holshagen da, fra Havnehagen, som seinere flytta til Sande.

Og han Kjetil Holshagen ble jeg kjent med gjennom han Tom-Ivar i klassen, som også bodde i Havnehagen, og var naboen til Kjetil Holshagen og dem, på 80-tallet.

Så sånn var det.

Men hvorfor jeg satt på sikkerhetslåsen, (et sånt kjede, var det vel, som skulle være sånn, at man bare kunne åpne døra litt).

Det var fordi at jeg likte meg ikke så bra i Oslo vel.

Det var narkomane og fylliker og tiggere overalt.

Så det var litt forskjell fra Drammen, hvor jeg gikk på skole året før.

Og folk var mer strassa og uvennlige, enn i Drammensområdet.

Der er folk ikke så stressa og mer laid-back, vil jeg si.

For eksempel, første dagen jeg bodde i Oslo, så skulle jeg møte faren min, i Uelandsgate der, etter skolen, og få nøkla til leiligheten.

Og da gikk jeg på bussen fra Jernbanetorget, for jeg hadde tatt en annen buss ned til sentrum, etter skolen.

Så sa jeg til bussjåføren da: ‘jeg skal til den bensinstasjonen i Uelandsgate’.

For jeg visste at 18-bussen kjørte forbi der, for den hadde jeg tatt til skolen, tidligere samme dag.

Og da begynte en fyllik, på bussen, å le høyt av meg, sånn at hele bussen hørte det.

For det var feil da.

Man skulle si ‘en enkeltbillett’, fant jeg ut seinere.

Så sånn var folk i Oslo.

Mer da.

Jo, da jeg hadde den HiAce-en.

Så ringte plutselig faren min meg, på mobil.

Enda han nesten aldri ringte meg, jeg tror det var den eneste gangen faren min ringte meg, på de 15 årene jeg bodde i Oslo.

Noe sånt.

Da var jeg på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, tror jeg, som butikk-assistent, i 1996, kan det vel ha vært.

Og da ville faren min at jeg skulle bære ned en seng, eller noe, fra leiligheten i Uelandsgate.

Så da måtte jeg kjøre innom der, etter jobben.

Det var vel rundt den tida jeg opererte kneet, mener jeg å huske.

Så enten like før eller like etter operasjonen.

Noe sånt.

For faren min hadde så vondt i ryggen, sa han.

Men det var nesten surrealistisk, at faren min skulle ringe meg, plutselig, etter at jeg hadde bodd i Oslo, og ikke hatt noe med han å gjøre, omtrent i det hele tatt, med unntak av at et par julaftener, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så fra 1990 til 1997, så hadde jeg omtrent kutta ut all kontakt med faren min.

Bortsett fra at jeg lånte noen penger av dem, da jeg var i militæret, for å betale studielånregninga.

Men da var jeg litt ‘lost’, etter å ha blitt tulla med mye av befalet i militæret, vil jeg si.

Noe sånt.

Mer da.

Jo, så jeg hadde nesten ikke prata med faren min og Haldis, på 6-7 år, også ringer dem og ber meg bære ned noe greier fra leiligheten dems, rett borti gata fra der jeg bodde, som om det var noe som skjedde hver dag omtrent.

Så det var litt rart.

Vi sa vel ikke så nøye hadet heller, så dro jeg videre da.

Så det var skikkelig merkelig, husker jeg, at plutselig dreiv jeg å hjalp faren min og Haldis, som jeg nesten ikke prata med på mange år.

Men sånn er det, alt kan vel ikke være like lite merkelig.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: