Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

Jeg ser på Facebook-sida til kusina mi Heidi, som er på jorda rundt reise i Kina, sammen med en hun er gift med, som heter Steinar, og som er taxi-sjåfør i Moss, til vanlig.

Når dem ikke er på jorda rundt reiser, som dem vel har vært på et par ganger nå.

Så sånn er det.

Da jeg og søstra mi ble kidnappa, av faren vår og onkel Runar, så var det Heidi som satt i midten, bak i bilen dem kjørte.

Faren min tok tak i søstra mi, og bærte henne inn i bilen.

Og onkel Runar, faren til Heidi, løfta opp meg, og bar meg inn i bilen.

Mer eller mindre mot min vilje egentlig.

Det var ganske voldsomt det her.

I bilen så satt Heidi da, og hu hadde fått Solo, sikkert for å roe henne ned da.

Mer da.

Jo, dette tror jeg må ha vært sommeren 1977, at vi ble kidnappa.

Sommeren før jeg begynte på skolen.

For jeg ville nok huska det om det her var etter at jeg begynte på skolen, det tror jeg ikke det var.

Og samtidig så var Heidi gammel nok til å prate.

Men hun skjønte ikke forskjell på saft og Solo.

For hun spurte om å få safta, av faren sin, og så var det Solo(!), og ikke saft, viste det seg.

Det var jo bare dumt.

Men men.

Sånn er det.

Det stod på Facebook-sida til Heidi, at hu er født i begynnelsen av 1975.

Og da var hun cirka to og et halvt år da, da onkel Runar og faren min tok henne med på den her kidnappings-aksjonen da.

Det var rimelig rart, for vanligvis ville Ove, storebroren hennes, ha vært med og.

Men det var han ikke.

Så dem hadde antagelig planlagt noe rundt det her da.

Så Heidi var med på kidnapping, da hun var to et halvt år.

Ikke dårlig.

Å være med på kidnapping før man vet forskjell på saft og Solo.

Men sånn er det, man kan ikke vite forskjell på alt, alltid.

Så sånn er det.

Så det er mye rart.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Den gangen vi ble kidnappa, så var vi hos faren vår, i 10-12 dager ihvertfall, på Sand da.

Men det var også sånn, en gang, i 1978 kanskje.

For jeg likte meg bedre hos farmora mi på Sand, enn hos mora mi i Larvik.

Så jeg maste om at jeg ikke ville tilbake til Larvik.

Det var ofte sånn, at jeg låste meg inne på dassen til Ågot og Øivind, hver gang, som mora mi og ste-faren min, Arne Thormod Thomassen, kom for å hente meg, etter at vi hadde vært på ferie, i Larvik.

Og jeg grein også, om natta en gang, husker jeg, da jeg var på Sand.

Og hadde sånn mareritt omtrent, enda det var på fredagen, natt til lørdag.

Og jeg ikke skulle tilbake før på søndag, til mora mi i Larvik.

(For jeg var så glad for å være på Sand, husker jeg.

Glad for å slippe unna mora mi, og stefaren min, Arne-Thormod.

For det var ille å bo der, vil jeg si.

Dem var veldig strenge da.

Vi måtte legge oss klokka 20 og sånn, og det var ganske utrivlig stemning da.

Så jeg var så glad de gangene jeg kunne være på Sand.

For da fikk jeg litt pause, fra mora mi og Arne-Thormod.

For da begynte jeg å slappe av da, på den fredagen.

Men da begynte jeg å grue meg igjen, til søndagen, når vi måtte tilbake til mora mi og Arne-Thormod.

Så da begynte jeg å grine da, allerede på fredagen, for jeg grua meg til å dra tilbake igjen.

Det husker jeg nå, at sånn var det.

Det var vel kanskje i 1977, eller noe, det her.

Det var ikke så ofte vi var hos faren vår, på Berger, og besteforeldrene våre på Sand da.

Det var kanskje et par ganger i året, og vi, (eller ihvertfall jeg), gikk og gleda oss lang tid i forveien hvis vi skulle til faren vår da.

Og det var omtrent det eneste vi tenkte på, (eller ihvertfall jeg), hvis vi ble dårlig behandla av besteforeldrene våre i Nevlunghavn og mora vår da, (de kunne være veldig strenge og konforme).

Da var det sånn jeg drømte å dra til folka på Sand og Berger da.

Hvis jeg hadde noen kronestykker, i Larvik, så dro jeg noen ganger til en telefonkiosk, utenfor televerket, som det het da, og fant telefonnummeret, i telefonkatalogen, og ringte til besteforeldrene mine på Sand da (03) 775838.

Selv om jeg hadde litt problemer med det retningsnummeret, for det skjønte jeg ikke helt.

For det stod også noen andre tall, på de sidene, til telefonkatalogen.

Noe kodetall for Vestfold, eller noe, kanskje.

Så det hendte jeg stod der en stund, før jeg kom på det her med retningsnummer igjen.

Men da kunne jeg prate med bestemor Ågot da, og dem.

Hvis jeg hadde en eller to kroner da.

Dem hadde alltid dårlig råd, og ofte vond mat og sånn, mora mi og Arne-Thormod da.

Men dem kjøpte rødvin og tobakk da.

Dem røyka så mye i stua, så vi fikk vondt i øya.

Det var ikke sånn, at vi fikk lov å ringe faren vår, selv om jeg tror vi kanskje hadde telefon der.

Neida, sånt var strengt.

Mora vår, var utspekulert og kunne være slem da.

For det var ikke så lett for oss, som barn, og verne oss mot mora våres utspekulerte setninger da, med spydigheter osv.

Og han Arne-Thormod, han var veldig autoritær da.

Så vi fikk ikke lov å røre skrivebordet hans og sånt.

Eller kontortinga hans da.

Mens på Sand, der fikk vi lov å sitte hele dagen å skrive på skrivemaskinen, på kontoret i huset til Ågot, hvis vi ville.

Mens han Arne Thormod, var en ganske tøff kar da, som gikk mye på travbanen og sånn.

Så han var litt barka da, nesten.

Så det var ikke så lett for oss barna, i Jegerborggate, og de andre stedene vi bodde.

For det var Arne Thormod, som var tøff og streng da.

Og som vi ikke aksepterte helt som faren vår akkurat.

Neida, det var pappa-Arne det, som vi kalte faren vår.

Eller om mora vår fant på det.

Også var det Arne Thormod.

Så Arne Thormod, vi aksepterte ikke han fullt ut som faren vår.

Ihvertfall gjorde ikke jeg det.

Så det var veldig kald stemning der da, i det huset.

Det var ganske tøft der, i hvordan man prata og sånn.

Det var liksom diskusjoner og krangling, om alt mulig.

Det var nesten som en krig.

Nå må dere ta oppvasken osv.

Nei, det vil ikke vi.

Eller vi sa det ikke.

Men vi prata dritt om mora vår da.

Og vi kasta maten i søpla og sånn.

For mora vår lagde så vond lungemos, som hun hadde kjøpt, på Torfinns, sa hu, som hu ikke spiste selv.

Så det var litt vel tøft å bo der, med mora vår og Arne Thormod.

For det var så strengt med alt mulig.

Det var nesten som en slags militærleir.

Og sånn var det hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn og.

Der var det også strengt og konformt.

Mens på Sand, hos bestemor Ågot og dem, der kunne vi løpe rundt i gangene i huset, og bare leike inne i huset og sånn.

Vi hoppa på sånne firkanter, som var i fliser på gulvet.

Så det gikk ann å gå på sånne firkanter, som var et slags mønster på gulvet da.

Og da gikk rommene rundt pipa da, som var stor og så var det en L-formet gang da.

Så løp vi rundt og rundt, gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

Jeg og søstra mi og fetteren vår Ove osv.

Når vi var på besøk der.

Og da var det om å gjøre, å ikke trå utafor de firkantene da.

Så sånn var det.

Og da skjedde det bare en gang, på mange år, med ferier da, at bestefar Øivind reiste seg opp, og skreik, at nå er det nok.

Til meg da.

En gang jeg bråka ekstra mye.

Så det var ganske fritt der, på Berger eller Sand da.

Mens i Larvik, så var det ikke noe gøy å være hjemme, hos mora vår og stefaren vår.

Det var nesten som et slags fengsel.

Det var veldig strengt, og vi fikk kjeft for den minste ting, vil jeg si.

Så det var en veldig kustus da, eller disiplin, som vi var under, fra mora vår og stefaren vår.

Og sånn var det hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes i Nevlunghavn og.

Bare noe jeg kom på.

Så sånn var det.)

Og da måtte bestemor Ågot komme og prate med meg da.

Og prøvde å trøste da.

Hun var veldig flink med oss barnebarna da, bestemor Ågot.

Hun liksom prata med barn, som om dem var voksne omtrent.

Altså, hun behandla ungene like bra som voksne, vil jeg si.

Og prøvde å skjønne seg på oss barnebarna, og var snill da, må man vel si.

Og det var ikke mora mi alltid, hun kunne være litt slem vel.

Og mormora mi, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er veldig konform og litt streng da.

Og pleide å skrike noe greier, som var vanskelig å skjønne, på dansk osv.

Så det var enkelere på Sand, syntes jeg.

Så om det var da, eller om det var en annen gang, at faren min tok meg med opp til rektor Borgen.

Hvor også Erland, som er på Facebook-sida mi, var da, siden han er sønnen til Borgen.

Så da var det sånn, at dem avtalte egentlig, at jeg skulle begynne på Berger skole, i 2. klasse, eller noe.

Men så kom mora mi og stefaren min da, Arne Thomassen, til Ågot.

Og da sa mora mi, at jeg skulle få sykkel av bestefar Johannes.

Så det her må ha vært mens jeg gikk i første klasse.

For den sykkelen, (en rød Apache-sykkel), den fikk jeg, da vi flytta til Jegersborggate.

Og det var våren 1978.

Så det ble egentlig avtalt at jeg skulle begynne på Berger skole, på slutten av første klasse.

Men da mora mi, og Arne-Thormod, dukka opp hos Ågot, for å hente meg.

Da, så var ikke faren min der.

Så jeg låste meg inn på do, (som jeg hadde gjort en gang før og).

Og nekta og komme ut.

Men dem dro ikke.

Jeg kunne jo ikke stå inne på doen der, hele kvelden heller.

Så etter 20 minutter, eller noe, mens mora mi og Arne-Thormod, stod i gangen hos Ågot, og prata inn til meg, som stod inne på doen.

Mens Ågot også stod der, og Øivind enten var i stua, eller også var i gangen.

Den første gangen dette skjedde, så var jeg bare 3-4 år, eller noe.

Og da lovte mora mi meg hund.

Så kom vi tilbake til Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde i 1973 og 74 vel, og da hadde den hunden da, som het Cora, tror jeg, driti mange hauger med dritt, på teppet.

Så dem må ha latt bikkja være aleine hjemme.

Så hvor dem var da, mens jeg var på Sand, det veit jeg ikke, det sa dem vel ikke, tror jeg.

Så det var rart.

Men, hva var det jeg skulle skrive om nå.

Jo, så da jeg begynte på Berger skole, på begynelsen av tredje klasse, i oktober 1979, var det vel.

Da, så var ikke det første gangen jeg skulle begynne på Berger skole.

Neida, det var andre gangen.

For jeg skulle egentlig ha begynt der i første klasse og.

Så det lå egentlig litt i kortene, at jeg etterhvert skulle flytte tilbake til Berger da.

For jeg husker at jeg ikke ville flytte fra Bergeråsen da, da jeg var tre år.

Og mora vår, hun var så anspent og ganske streng da, og litt sånn nervøs, eller hva skal man kalle det.

Mora vår var så urolig.

Det vil si.

Så det smitta, syntes jeg.

Hun var urolig og anspent.

Og det var ikke så artig, å bo hos mora mi da.

For hun var sånn at hun kjefta og.

Hun kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

Så det var slitsomt, vil jeg si, å bo i samme huset som mora vår og stefaren vår da.

Så derfor ville jeg flytte tilbake til Berger da.

Og da jeg begynte på Berger skole igjen, i tredje klasse.

Da huske han Erland, som er på Facebook-sida mi.

Han huska meg, fra da jeg hadde vært hos dem, i første klasse, sammen med faren min, for at jeg skulle egentlig begynne på skole der da.

Og jeg visste også hvem han Geir-Arne, fra Sand var.

Rektor Borgen, sa at det var bra, at dem fikk en elev til, som holdt til på Sand der.

For det var en elev, (Geir Arne Jørgensen), som hadde gått den lange skoleveien, helt alene, i et par år da.

Men, da husker jeg, at jeg reagerte.

For jeg var allerede da, uvenn med Geir-Arne, fra ferier, som jeg hadde vært på Sand, før jeg flytta tilbake til Bergeråsen da.

(Som var like ved Sand).

Jeg skriver at jeg var på Sand, i feriene.

Og det er fordi at faren min jobba på Sand, på snekkerverkstedet som var i familien, Strømm Trevare.

Og der var også huset til besteforeldrene våre, Ågot og Øivind, det var på samme eiendommen, som snekkerverkstedet.

Så, om dagen, så var vi på Sand da, hos Ågot og dem, mens faren min jobba.

For han hadde ikke så ofte ferie og fri, for han var selvstendig næringsdrivende.

Og onkel Håkon jobba også der, på Strømm Trevare.

Men han var ikke så ansvarlig, som faren min.

Så Håkon dro alltid hjem klokka 16, og hadde vel også mer ferie enn faren min, tror jeg.

Så sånn var det.

Så da traff jeg Geir Arne da, de somrene, som jeg var på ferie, på Sand, mens jeg bodde i Larvik.

Og da var det sånn, en sommer, et år eller to, før jeg flytta til Berger igjen.

At Geir Arne ikke ville dukke opp på bursdagen min, enda jeg inviterte han.

Så blei jeg litt uvenn med han.

Men da feira jeg ikke bursdag, på bursdagen min, 25. juli.

For vi ble først enige om å ikke ha noe selskap.

Men da syntes jeg det ble litt kjedelig.

For alle i klassen og sånn, i Larvik, de hadde bursdagselskap.

Så da ble jeg og Ågot, enige om, at vi skulle feire bursdagen min, 27. juli.

Så da tenkte jeg, at jeg måtte be noen folk.

Og da tenkte jeg at jeg kunne be Geir Arne da, for jeg kjente han, for vi hadde leika litt osv., den sommeren og kanskje sommeren før.

Det her var kanskje sommeren 1977 og 78.

Noe sånt.

Men da gikk jeg ned til Geir Arne, på 27. juli, 1978 kanskje.

Og da ville ikke Geir Arne bli med på bursdag.

Han sa bare nei, at det gadd han ikke.

Men seinere, så fikk jeg vite det, at han bursdag 27. juli.

Så jeg er to dager eldre enn Geir Arne.

Men men.

Men, han forklarte ikke noe om det.

Så han bare sa nei til å dukke opp i bursdagen min.

Så etter det, så var vi uvenner da.

Enda jeg hadde skrevet kort osv., som Ågot sa jeg skulle gjøre.

Vi fant et gammelt postkort, i en skuff, på kjøkkenet hos Ågot, hvor jeg skrev invitasjon til bursdag da.

Men det hjalp ikke så mye, Geir Arne ville ikke dukke opp i bursdag, uten at han ga noe særlig grunn heller.

Men men.

Så etter det, så var jeg uvenn og fiende med Geir Arne, vil jeg si.

Så sånn var det.

Men det dukka opp noen andre folk, i bursdagen min.

Noen Ågot og faren min kjente, som også hadde slekt like ved Larvik.

Et sted som het Verningen.

Og det var noen som bodde ovenfor butikken, tror jeg, på Sand.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men faren min kjente noen der, så det var en kar der, som var et år eller to eldre enn meg, som jeg også kjente på Sand da.

Men han var jeg bare på hils med.

Jeg husker ikke hva han het nå, men han var en forholdsvis stille og rolig kar, tror jeg, som hadde ei søster, som faren min sa hadde lår som en 13 åring, enda hu var på meg og søstra min sin alder.

Så det var kanskje litt rart, at faren min skulle nevne det her, til Ågot, da jeg var på ferie der, i 1978, eller noe.

Men men, det var kanskje vanlig å si sånn på 70-tallet, det er mulig.

Så sånn var det.

Så jeg kjente altså, eller jeg visste ihvertfall hvem to folk i klassen, Erland og Geir Arne, var, da jeg begynte på Berger skole, på begynnelsen av 3. klasse, i 1979 da.

Og jeg visste også hvem en Christer på Bergeråsen var, for han hadde jeg også såvidt prata med, i en ferie.

For vi var jo i huset til faren min og.

Og hendte vi leika på Bergeråsen da.

Og da spurte han Christer, som bodde i Ulvikveien, tror jeg, og var et år eldre enn meg vel.

Han spurte om vi hadde bakker i Larvik.

Jo, det hadde vi da.

Så da lurte han på om jeg klarte å løpe ned skråninga, som var fra huset til Edel og Rolf der, i Ulvikveien, og ned til lekeplassen, som var nedafor der da, i Havnehagen.

Og det klarte jeg da, selv om det var bratt, så var ikke det noe problem for meg, å løpe ned den bratte stien, sånn som han Christer utfordra meg til da.

Så det var ikke noe problem.

Larvik er kjent for å være en bakke-by, husker jeg bestefaren min, Øivind, sa til meg, et par år seinere, da jeg hadde flytta til Berger da, i huset på Sand.

Så jeg var ikke noe nerd akkurat, da jeg vokste opp.

Jeg var vant til å leike med folk på mange steder.

Vi bodde to steder på Østre Halsen, Storgata og Mellomhagen, hvor vi ble kjent med andre unger da.

Og i Jegersborggate, i Larvik, der ble jeg og søstra mi kjent med veldig mange folk.

Pluss at de folka i klassen min, de var fra mye fra Torstrand og sånn, så da ble jeg kjent med enda fler folk, i klassen, for dem var ikke fra sentrum av Larvik, untatt Sølvi i klassen, som bodde ikke så langt fra der vi bodde.

Og også på Brundlandnes, ble jeg kjent med folk, selv om det var ganske øde der, så flytta det ned en gutt, nesten på min alder, fra Nord-Norge.

Men da var jeg så vant til å være for meg selv der, så gadd ikke å leike så mye med han nordlendingen.

Og på Vestmarka, som vi bodde, i 1973, der ble jeg kjent med ei bondekone, husker jeg, som dreiv å måkte møkk, ned i møkkakjelleren, da jeg gikk inn i fjøset.

(Jeg gikk og traska litt rundt der, en morgen da mora mi fortsatt sov vel).

Noe sånt.

Og jeg kjente altså folk både på Sand og på Bergeråsen da.

Og alt det her var før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år.

Så var ikke akkurat noe nerd, da jeg flytta til Berger.

Det var ikke sånn, at jeg satt foran datamaskin, hele dagen, før jeg flytta til Berger.

For det var i 1979.

Og VIC-20 og sånn, det kom ikke før i 1981 ca.

Så det var nesten ingen nerder, på 70-tallet.

Nesten alle gikk med Marius-genser og UCLA-genser osv.

Så alle var vanlige da, på den tida, kan man nesten si, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: